ny blogg!

å jada. www.eventyrinordvest.wordpress.com er den nye adressen, og den nye bloggen. så gå dit du, istedenfor å henge her, hvor ingenting skjer.

flytteflytte

jeg pakker, rydder og stapper ting i esker. i morgen skal jeg stappe bilen full og kjøre til ålesund. jeg får ikke med meg alt, men det blir nok ikke langt unna. resten setter jeg på nrk-kontoret i molde. for jeg har fortsatt to arbeidsdager igjen der, mandag og tirsdag.

juleferien starter tirsdag klokka 17, da går flyet mitt hjemover. jeg gleder meg til å komme hjem til pynting av juletre!

men kvelden og morgendagen går altså med til flytting, og så blir det vasking mandag kveld. jeg gleder meg altså ikke så veldig mye til de neste par dagene. men det må til!

julekalender, 18

18

det var en mørk og stormfull aften
barna hadde lagt seg, de lå og sov
de hadde drukket opp resten av saften
jeg hadde sagt det, de fikk lov

i stuen satt jeg alene
ventet på et hint, et tegn på noe bedre
hvor var det blitt av helene?

det ringte på døren
jeg reiste meg, gikk for å sjekke
var helene tilbake fra frisøren?
men nei, det som skjedde var dette:

en mann i svart på trappen
beklaget så mye, tok av seg hatten
og ba meg om å sette meg ned

da var det jeg visste
at noe var galt, så fryktelig feil
jeg hadde følt det sånn i det siste
jeg var et skip, men manglet et seil

i stuen satt jeg med presten
ventet på et hint, et tegn på noe bedre
hvor var det blitt av helene?

det var en mørk og stormfull aften
en bil hadde bommet, kjørt litt for fort
det var ikke mye til kraften
men helene var truffet, og så var det gjort

i kirken satt jeg med slekten
ventet på et hint, et tegn på noe bedre
hvor var det blitt av helene?



nå må jeg bare få lov til å klare opp litt her. jeg er ikke trist eller lei meg, og jeg kjenner ingen som har opplevd dette. så hvorfor skrive et slikt dikt? vel, av en eller annen grunn så synes jeg det er lettere å skrive et trist dikt. og jeg syns det blir bedre også. antageligvis fordi det er lettere å lade et dikt med triste følelser enn andre følelser. men hva vet vel jeg, jeg er bare en liten, fersk poet.


bilde fra flickr av Grant MacDonald, http://www.flickr.com/photos/grantmac/405681750/

julekalender, 17

17

Det var en mørk og stormfull natt. Tunge regndråper falt ned fra hatten min, og frakken gjorde ikke særlig nytte som vannavstøter. Jeg gikk inn døren og vrengte av meg frakken. Så dro jeg den gjennomvåte hatten godt ned over ansiktet og ropte ut: ”Sinte Sander! Finn Sporsen er her! Gjør deg klar til å møte helvete!”

Under frakken hadde jeg gjemt min gamle 12-kalibrede hagle. Nå pekte løpet mot en fyr som sto med en sigarett hengende slapt i munnviken. Jeg så rolig rundt meg. Jeg var inne i en bar, og jeg sto ved inngangspartiet. Borte ved baren hang et par drankere, de så ikke ut til å være en del av gjengen. Men de var mange nok allikevel. Jeg startet krigen.

Mannen jeg hadde siktet på fløy bakover. Veltet et bord og knuste glassene som sto på det. Jeg vrengte meg rundt og fyrte av den andre salven fra hagla mi mot en kar som akkurat smelte opp døra fra toalettet med et gevær i armene. Så vrengte jeg et av barbordene over ende og slengte meg i dekning bak det. Revolver- og geværsalvene føk rundt meg, og splintret bordet i småbiter. Jeg ladet om hagla og ventet på at de skulle ta en ladepause. Så snurret jeg rundt og fyrte av to raske skudd, ett traff bartenderen i høyreskulderen, mens det andre knuste lysekrona i taket, som datt ned over to gangstere.

”Er det alt dere har, hæh? Gi meg mer, gi meg alt dere har!” Skrek jeg, og trakk seksløperne mine, en i hver hånd. Jeg reiste meg opp og gikk langsomt gjennom baren bort til trappen, mens jeg skøyt alt som rørte på seg. ”Sander, hvor er du, jeg har noe til deg!”

Sander satt på kontoret sitt i andre etasje. Han fingret med en gullbelagt seksløper. ”Hva sier du til at vi legger fra oss disse og heller tar en god gammeldags nevekamp?” Jeg smilte foraktelig til ham. ”Hva med at du ser på denne først?” Så slengte jeg en liten pakke til ham. Han rynket øyenbrynene og la fra seg seksløperen, oppslukt av pakka. Han åpnet lokket, sakte, forsiktig. Oppi lå det en finger, og utifra neglelakken og fasongen, var den kvinnelig. Sinte Sander så lamslått på den, og ble rød i ansiktet. Han reiste seg brått og stirret rasende på meg. ”Hva har du gjort med Kajsa?!” ”Jeg ga henne en…pedikyr” Jeg lo rått og trakk av. En gang. To ganger. Tre ganger. Sinte Sander lå bak skrivebordet i sin egen blodpøl, og jeg lo igjen. Var jeg gal? Kanskje. Men jeg var i hvert fall rik. Jeg plukket opp pengebagen til Sander og vandret ut fra baren, og inn i evigheten…

bilde fra flickr av Steve Wampler, http://www.flickr.com/photos/sgw/2742947532/in/set-72157606038568898/

tirsdagsbilde: polarlys

på en onsdag, igjen? jada, jeg er treig. det ble en lang arbeidsdag i går nemlig, for jeg gjorde opptak til en profil av ingolf mork(vant hoppuka i '72, tror jeg) som skal gå under hoppuka over jul. så da var jeg ikke hjemme før sent, og, vel, jeg orka bare ikke begynne å legge ut bilde da.
så, ukens bilde ble tatt når jeg kom tilbake til molde fra ålesund fredags kveld. da skulle polarlys akkurat til å legge fra kai, men jeg rakk å ta et par bilder. de sparer ikke akkurat på strømmen med den julepynten...
og apropos å spare på ting: jeg foreslo akkurat for ledelsen her lokalt at de skulle bytte standardskriften hos oss til ecofont. det er jo et godt tiltak det, å spare 20% blekk. og jammen videresendte de forslaget til marienlyst for å se om det var mulig. håper det lar seg gjøre, så kan jeg ta fly hjem til jul med god samvittighet!

julekalender, 15

15, noir

Det var en mørk og fuktig kveld. Både værmessig og humørmessig. Jeg tok den siste slurken av bourbonflaska, og tok med sløret blikk en titt på mitt eget kontor. Det var ikke særlig å skryte av, men så var da leia tilsvarende lav. En frakkeholder bak døra, et arkivskap langs en vegg, og et stort bilde av en eller annen mindre kjent kunstner på en annen. Jeg satt bak skrivebordet som dominerte rommet, med beina opp og stolen bakoverlent. Det banket på døren. Bank, bank, bank. Jeg samlet meg, og svarte litt mer snøvlete enn jeg hadde tenkt: ”Jah! Kom inn, sechretæren min erh….ute”

Inn vandret noe av det vakreste jeg har sett i mitt 37årige liv, 15 av dem tilbrakt som privatdetektiv og bourbonflaska som beste sengevenn. En rødhåret skjønnhet i tyveårene, med lange legger og et småfrekt smil. Jeg var solgt.

”Jeg trenger hjelp!” Hun tittet skeptisk rundt seg. ”Eh, du er privatdetektiv Sporsen?” Jeg kremtet, og merket at jeg ikke burde ha tatt den siste slurken av bourbonen. ”Joda, Finn Sporsen, det er meg. Hva kan jeg stå til tjeneste med, frøken?”

Rødtoppen satte seg på skrivebordet mitt og plasserte høyrefoten pent oppå den venstre. ”Jeg har et problem. Det gjelder en formue, som skulle vært min. Min forlovede giftet seg med meg for å få tak i den. Nå har han fått fingra i den, og nekter å slippe taket! Jeg trenger noen som kan overbevise ham om at de penga er mine.”

”Kvinne!” svarte jeg. ”Du er Kajsa Pengegrisk, er du ikke?” Kajsa satte hodet på skakke og rynket øyenbrynene. ”Hvordan skjønte du det så fort?” Jeg smilte til henne. ”Jeg er en detektiv, og dessuten er forkledningen din så dårlig at en politimann ville skjønt hvem du var.” Jeg tok tak i håret hennes og rykket til. Så sto jeg der, med håret hennes i hånda og buksene nede, så å si. Kajsa hadde en liten revolver rettet mot brystet mitt. ”Jeg syns du skal legge fra deg den der jeg, Kajsa.” Jeg smilte mitt mest sjarmerende smil, men ble bare møtt av et snøft fra den svært så blonde kvinnen foran meg.

”Så skyt da, kvinne. Jeg er ikke redd for døden!” En liten latter unnslapp Kajsas lepper, og hun spente hanen på revolveren. ”Hvis det er det du ønsker så” sa hun og trykket inn avtrekkeren. Jeg var klar, og slengte meg til siden. Bang! Kulen suste forbi og sneiet venstrearmen min. jeg landet med et brak på det halvråtne gulvet, og knakk et par av plankene. Men jeg klarte å la vær å tenke på hva reparasjonene ville koste og kastet meg heller mot Kajsa. Hun vrengte pistolen mot meg igjen, og fingeren var farlig nær å trekke av en gang til. Men jeg var for rask, og fikk slått bort revolveren idet den gikk av igjen. Skuddet knuste vindusruta mi, og mens jeg fikk kontroll på det sinnsyke kvinnfolket, kunne jeg ikke unngå å tenke på de dagene med bare bønner til middag det ville koste meg.

”Du har ikke en sjanse, Finn!” freste Kajsa. ”Sjefen min kommer til å finne deg, og han kommer til å utslette deg fra jordas overflate en gang for alle!”

Jeg smilte matt og fiket uaffisert til henne. ”Bare la ham komme! Jeg kan ta alle og enhver. Finn Sporsen lar seg ikke knekke, spesielt ikke av skurker som Sinte Sander!”

Fortsettelse følger…

Bilde fra flickr av Steve Wampler, http://www.flickr.com/photos/sgw/2742114039/in/photostream/

julekalenderpause

jeg vet jeg har skuffa. ingen julekalender i går, ingen i dag, og det blir heller ingen i morgen. jeg jobber for øyeblikket med en halvannen a4-sides historie som er en del av søknaden til den norske filmskolen. søknaden må være poststemplet senest mandag 15. så jeg er nesten nødt til å bruke all min kreative energi på den. jeg lover en ekstra lang julekalender på mandag for å prøve å gjøre opp for det! og historien jeg sender som en del av søknaden kan jeg sikkert publisere her en gang i løpet av våren, men ikke helt enda!

så vet du det, sjekk inn igjen på mandag!